«Han er så liten ennå, stakkar, så vi får nok vente med grensesettingen til han blir litt større«, sa en mor og et par foreldre la til: «Nei, vi er så lite sammen med barna, så da vil vi helst ha kvalitetstid! Og dermed prøver vi jo helst å unngå grensesetting akkurat da.«

(Sitat fra boka: Arne Skodven, Å sette grenser for barn, Cappelen 2002)

Barneoppdragelse er anstrengende og krever både tid, energi og tålmodighet. I tillegg må foreldre være konsekvente i alt de sier og gjør i samspill med barn, og de må være veldig tilstedeværende. Ikke akkurat en enkel oppgave, særlig ikke etter en hektisk arbeidsdag.

Det å sette grenser oppleves av foreldre ofte som krevende eller ubehagelig og negativt. Skal barna alltid rette seg etter de voksnes grenser, er deres spørsmål. Skal ikke barna får lov til å ha sine egne grenser og skal ikke de voksne kanskje være litt tolerante?

Ofte blir toleranse og grensesetting misforstått, og foreldre tror at ikke å sette grenser betyr toleranse. Barn som ikke opplever at foreldre setter genser, vil lete etter grenser og sprenge disse. Men grensesetting og toleranse hører allikevel sammen.

Med Arne Skodven, kan man litt annerledes formulert, beskriver oppdragelse og grensesetting slik: Fordi jeg har ansvar for deg, vil jeg vise deg mitt ansvar (gjennom grensesetting) slik at du kan lære å ta ansvar for deg selv en gang.

For steforeldre kan situasjonen være en utfordring, de vet ikke hvor mye de kan blande seg i oppdragelsen. Her handler det først og fremst om å sette grenser for seg selv og finne en balanse.

Trenger du å vite mer om barneoppdragelse og grensesetting eller finne ut om hva du eller dere kan gjøre i konkrete situasjoner, kan mirimodis tilby veiledning.

For tilbud se under mirimodis-tilbud for foreldre og familier.